Hva jeg lærte av en musefellekrangel

For noen uker siden stod jeg på kjøkkenet og kjente irritasjonen stige. Vi var uenige om noe helt trivielt, nemlig hvilken musefelle-type vi skulle bruke nå som det har tatt helt av med mus i garasjen. Ok. Jeg innser at her er det lett å tenke i flere retninger når jeg skriver om mus i et nyhetsbrev som handler om parforhold, men vi snakker faktisk om helt ordinære skogsmus her. Det er fryktelig mange av dem i år.

I alle fall, uenigheten føltes alt annet enn triviell der og da, og jeg merket at jeg var i ferd med å si noe jeg kom til å angre på. I sånne situasjoner har nok jeg hatt tradisjon for å snakke høyere og fortere og med stadig mer irritasjon i stemmen, og gjerne noen stikk i samme slengen. Det bidrar stort sett til at mannen min enten går til motangrep, går i forsvar eller trekker seg unna. Som forøvrig alle er helt normale reaksjoner på å få en tirade slengt i trynet. 

Men denne gangen klarte jeg å gjøre noe annet.